Prosjekt tillit del 2 – hva hindrer oss å leve modig

Et prosjektet som handler om å våge livet, slik at jeg ikke ender opp med bare å ha besøkt denne verden. Det handler om å oppdage det som hindrer meg i å leve livet med større tillit.

Min ekspedisjon til Finse førte meg videre til hytten Klemsbu. Klemsbu er hotell Finse sin egen hytte, som ligger 1600 moh. Den er uten innlagt strøm og vann, og er et populært turmål. Her skulle jeg i løpet av helgen være Klemsbu vakt og selge vafler sammen med gode venner. Nå var det onsdag, og jeg var alene på vei opp mot hytten. Sekken var altfor tung, og med det begynte mine indre demoner å danse tvilens dans; hva om nøkkelen til hytten ikke var de rette? Hotellets ansatte hadde hatt mye å klargjøre for helgens Skarverenn. Hadde de ikke virket noe usikker på nøkkel settet da de leverte dem fra seg? Kanskje hadde jeg fått utlevert feile nøkler?

Igjen viste det seg at jeg bekymret meg unødig. Nøklene passet, og da jeg kom inn i hytten viste temperaturen inne i stuen 4 grader. Å være alene på en hytte i 1600 meters høyde, fikk meg til å føle på sårbarhet, og de indre demonen ble med inn på hytta, selv uten invitasjon. Hva om det skulle begynne å brenne midt på natten? Med temperatur ute på -20 grader og 5 km fra nærmeste nabo, så følte jeg meg med ett ganske alene. Dette preget mine tanker. Jeg innså fort at de indre demonene var dårlig selskap. Jeg hadde jo selv valgt å være alene i fjellheimen noen dager. Med de ubedte gjestene kastet på dør, slo jeg meg til ro med at det helst vil gå bra. Jeg klarte å nyte alenetiden, men så også fram til å møte mine venner neste dag. Utslitt etter en tung tur opp, sov jeg godt gjennom natten med hunden Ylva ved min side.

Jeg tror alle oppdagere er fundamentalt redde. Angsten for ikke å nå fram til målet. Angsten for om været vil sette en stopper for ekspedisjonen. Angst for at utstyret ikke vil fungere som planlagt.

Det er viktig å ikke glemme at vi alle er oppdagere på vår egen livsvei. Når vi beveger oss i ukjent terreng kan det være nyttig å minne seg på Søren Kierkegaards kloke ordtak; « Å våge er er å miste fotfeste en stund. Å ikke våge er å miste seg selv». Det handler blant annet om å være godt forberedt. Det handler også om å kunne møte og lande de negative tankene, som kan ødelegge enhver ekspedisjon; dette greier jeg ikke, dette vil aldri gå bra. Det krever mye hardt arbeid for ikke å slippe disse tanken til. Det gjelder å gå inn å ta kontroll på de indre demonene, fremfor at de kontrollerer deg. Jo før jo bedre.

Disse tankene dukker gjerne opp allerede i planleggings fasen, og da er det fort gjort å bli forført av komforten. Å finne bekvemme unnskyldninger som at tidpunktet er feil, at været er ikke godt nok, at kunnskapen må styrkes, at utstyret må fornyes. Kanskje handler disse unnskyldningene om at vi rett og slett ikke lever modig nok? At vi for sjelden beveger oss utenfor borgen og utfordrer komfortsonen?

Jeg kan kjenne meg redd både titt og ofte. For jeg øver meg på å leve modig, og oppsøker derfor redselen. Noen ganger handler det om fysiske utfordringer, som min micro ekspedisjon på Finse. Andre ganger handler det om noe helt annet, som å sprenge min sjenanse vekk. Når redselen er nær, da vet jeg at jeg er på rett vei. Behovet for å utforske og ønske om å utvikle meg overgår redselen. Det er da jeg opplever at blodet bruser, og jeg kjenner meg levende fra innsiden ut.

Det å alltid skulle ha kontroll, det å leve kalkulert og gjennomtenkt det tror jeg ikke lenger på.

Det jeg tror på er at vårt kontrollbehov forminsker livet. Frykten for det ukjente får oss til å leve fornuftig og klokt, time etter time, dag etter dag. Til slutt reiser vi aldri noe sted, uten å ta med termometer, varmeflaske, regnfrakk og fallskjerm. Å våge livet handler om å forlate borgen, å reise med mindre baggasje og tro på at det helst går bra. Øvelse gjør mester. La oss leve modig, og la oss heie på hverandre underveis.