Vi lever kort og er døde fryktelig lenge. Prosjekt tillit handler derfor også om å gripe livet mens det er her, og våge kjenne på at vi er i slekt med jorda og hverandre. Med vinden og kvite sky. Neste steg på prosjekt tillit tar meg derfor på en lengre reise for å bo med nomadene langt vest i Mongolia.

Er vi rammet av en kollektiv tillits brist?

Den skal tidlig krøkes

Jeg tror vi er iferd med å rammes av en kollektiv tillits brist. Og vi kan gjerne ikke forvente annet? For vi har blitt en nyhetsnarkoman generasjon. Og vår kollektive brist får stadig næring i takt med et nyhetsbilde som de siste årene og hver time gjennom dagen har minnet oss om pandemi, krig, urettferdighet, klimakrise og en økende polarisering. Dersom vi lar media danne vårt bilde av verden, så lærer vi å møte verden og de andre med mistanke framfor tillit. Historiene vi blir fortalt er at vi bør holde oss i borgen. Når dette er blitt vår fortelling da er det på tide å se nærmere etter. Da er det på tide å undersøke hvordan vi kan skape en ny fortelling.

Hvordan kan vi skrive en ny fortelling?

Min reise til nomadene i Mongolia handler delvis om å omskrive fortellingen. For jeg kjenner jeg trenger en motvekt til fortellingene som jeg de siste årene har blitt fortalt. Jeg tror også vi må oppsøke flere møteplasser som minner oss på å våge livet.

Jeg føler behov for å løfte troen på at de andre vil meg vel. Jeg tror vi har behov for å kjenne på at vi er i slekt med jorda og hverandre. Med vinden og kvite sky.  Jeg tror vi trenger møteplasser som gir oss tillit til å gripe livet mens det er her.

Prosjekt tillit er mitt forsøk på å finne mening i en stadig mer kaotisk verden. Som en motvekt til fortellingen vi de siste årene har blitt fortalt, har jeg bestemt meg for å styrke tilliten til verden der ute. Dette er noe av grunnen til at jeg har valgt å tilbringe sommeren sammen med nomadene i Mongolia.

Jeg skal delta på en kulturreise hvor jeg skal investere i det lokale fellesskapet ved å lære engelsk til ungdommene i det nomadiske samfunnet.

Tillit til å bli del av et nytt fellesskap

Som i resten av verden blir også nomadene i Mongolia fortrengt til fordel for andre og sterkere interesser. For at nomadene bedre skal kunne tilpasse seg en verden i stadig endring har de behov for å lære seg engelsk. Med bedre kunnskap i engelsk, kan det bidra til å skape en ny generasjon nomader som historie fortellere. Slik at de i fremtiden kan ta imot flere turister og dele sin unike historie og kultur videre. Jeg ser fram til å lære å leve tettere på naturen og til å bidra til bevaring av den viktige nomadiske kulturen. Og jeg håper du vil følge med på reisen.

les mer

Prosjekt tillit er mitt forstørrelsesglass

Et prosjektet som handler om å våge livet, slik at jeg ikke ender opp med bare å ha besøkt denne verden. Det handler om å oppdage det som hindrer meg i å leve livet med større tillit.

Ylva, den perfekte Klemsbu vakt

Min ekspedisjon til Finse førte meg videre til hytten Klemsbu. Klemsbu er hotell Finse sin egen hytte, som ligger 1600 moh. Den er uten innlagt strøm og vann, og er et populært turmål. Her skulle jeg i løpet av helgen være Klemsbu vakt og selge vafler sammen med gode venner. Nå var det onsdag, og jeg var alene på vei opp mot hytten. Sekken var altfor tung, og med det begynte mine indre demoner å danse tvilens dans; hva om nøkkelen til hytten ikke var de rette? Hotellets ansatte hadde hatt mye å klargjøre for helgens Skarverenn. Hadde de ikke virket noe usikker på nøkkel settet da de leverte dem fra seg? Kanskje hadde jeg fått utlevert feile nøkler?

Å føle seg redd er normalt på oppdagelses ferd

Jeg tror alle oppdagere er fundamentalt redde. Angsten for ikke å nå fram til målet. Angsten for om været vil sette en stopper for ekspedisjonen. Angst for at utstyret ikke vil fungere som planlagt.

Jeg tror vårt kontrollbehov forminsker livet

Jeg kan kjenne meg redd både titt og ofte. For jeg øver meg på å leve modig, og oppsøker derfor redselen. Noen ganger handler det om fysiske utfordringer, som min micro ekspedisjon på Finse. Andre ganger handler det om noe helt annet, som å sprenge min sjenanse vekk. Når redselen er nær, da vet jeg at jeg er på rett vei. Behovet for å utforske og ønske om å utvikle meg overgår redselen. Det er da jeg opplever at blodet bruser, og jeg kjenner meg levende fra innsiden ut.

les mer

Prosjekt tillit –  hvordan få øye på det som hindrer meg å leve fullt og helt?

Det sies at livet er en skole, at vi er her i verden for å lære. Jeg har lært meg en hel del om livet som jeg gjerne skulle vært foruten. Men en av de tingene jeg kan utpeke som livslærdom, er viktigheten av iblant å bli komfortabel med det ukomfortable og utforske tvilen.

En stille kald natt på Finse

Prosjekt tillit handler blant annet om dette. Det handler om å våge verden. Det handler om å minne meg selv om at : du har bare ett liv, lev det, og gjør det nå. Det er dette som får Ronja Røverdatter til å forlate borgen og prøve seg på egen hånd. Det er dette som får meg til å ta spontane avstikkere fra den fastlagte reiseruten, til å oppsøke naturen og utfordre tvilen som har kommet snikende, og økt på de siste årene.

En micro ekspedisjon til Finse og møte med mine indre demoner

Prosjekt tillit sparket i gang en liten ekspedisjon til Finse. Planen var å tilbringe 2 netter i telt sammen med hunden min Ylva. På vei til teltplassen fikk jeg god tid til å bli bedre kjent med mine indre demoner; Var jeg godt nok forberedt for denne turen? 

Når termometeret viser – 14 om natten så er det viktig at utstyret er på plass. Jeg var blant annet usikker på om teltet mitt, som er 29 år gammelt og innkjøpt for en rundtur i Patagonia i 1996, fortsatt ville fungere?  

Ylva min trofaste turvenn

Jeg testet teltet på plenen før avreise, men med en ivrig hund som vil inn i teltet på kveldstid, så jeg for meg at teltduken lett kunne rivne. Når teltet var oppe var det tid for å bekymre seg om gassbrenneren ville fungere?  Ville jeg få varmet meg mat og drikke, eller måtte jeg gå sulten til sengs? Det viste seg at jeg bekymret meg for de feile tingene. Både telt og gassbrenner fungerte perfekt, men soveposen var i kaldeste laget. Den hadde komfortsone på 0 grader, og når gradestokken viste – 11 på morgenen med sol og vindstille, så ble det en natt med lite søvn. Jeg endret derfor plan for neste natt, som var meldt noen grader kaldere.

Tillitsbristen kommer til overflaten

Jeg var godt fornøyd med starten av min ekspedisjon. Finse ønsket meg velkommen i strålende solskinn og jeg var allerede blitt bedre kjent med min tillitsbrist. Ønsket med prosjekt tillit er jo nettopp å oppdage hvordan tvilen og mine indre demoner preger mitt liv og hvordan dette kan holde meg tilbake? Og tvilen blir mer synlig når jeg beveger meg utenfor min komforsone og utforsker det ukomfortable. Derfor ønsker jeg å fortsette med det. Jeg vil ta flere sjangser. Jeg vil bestige flere fjell og svømme flere elver. Jeg vil forlate borgen og prøve meg på egen hånd. Jeg vil våge verden.

les mer

Yoga utført med bevisst nærvær er en effektiv måte å bli bedre kjent med deg selv på. Det er også en anledning til å oppleve deg selv som en fullkommen helhet, uansett din fysiske tilstand og likegyldig hvor god formen din er.

Det bevisste nærværet er helt essensielt når vi praktiserer yoga, men det er ofte oversett. Det er lite rom for omsorg rundt vår væren i den kroppsorienterte treningen og vårt prestasjonsorienterte samfunn. Fra vi var ganske små, har vi lært å tillegge det å gjøre større verdi enn det å bare være. 

De fleste av oss trenger å få lov å gå fra gjøre modus til være modus. Det er nesten som om vi trenger en invitasjon inn i et rom forbeholdt de få. For vi har ikke lært hvordan vi skal få tilgang til væren. De fleste av oss trenger derfor litt hjelp for å finne ut av hvordan vi skal slappe av og komme inn i den, og hvordan vi skal få en mer stabil kontakt med denne tilstanden.

Hvordan kan vi gi væren den plassen den fortjener?

For å finne frem til og få kontakt med vår væren er vi nødt til å øve oss i å lære og mobilisere oppmerksomheten vår og nærværet vårt under trening. Yoga og meditasjon er vår arena for å øve på dette, og det er dette vi øver på når vi drar på yogahelg. Her får vi god tid til å erfare værentilstanden over tid. Det er gjennom erfaring vi lærer best. For når du opplever væren i egen kropp, så blir den lettere tilgjengelig neste gang du søker tilbake. 

Det handler om å la nærværs trening bli en del av livet ditt, på lik linje med å spise, sove og jobbe. Du holder treningen ved like ved å sette av tid til å være, til ikke handling, uansett hvor du er og hva som foregår i livet ditt. Øvelse gjør mester og jeg heier på deg. Jeg håper vi sees på matten snart, så vi kan øve sammen. 

Juice oppskrift

Yoga er en helhetlig praksis, og vi ønsker derfor i større grad å være bevisst på hva vi spiser og drikker. Jeg er utdannet juice terapeut og liker å inkludere juice i mine arrangement. For dere som spurte meg om juice oppskriften ifra «Yoga som en livspraksis» så deler jeg den her: 

Morgen detox (rekker til 2-3 personer)

3 epler, 1/3 sitron, 3 cm ingefær, 3 cm agurk, 3 cm grønn squash, 1/2 stangselleri, 1 håndfull spinat 

les mer

Kilden til vår vitalitet

«Everything that arises will also pass away»

De fleste erfarer hvordan livet er en øvelse i stadige overganger. Vi møter overganger i naturen rundt oss, gjennom ulike årstider. Vi opplever kroppens overganger fra barn, via ungdoms år til voksen, og vi går igjennom overgangsalder. Vi møter overganger i arbeidsliv, i samfunnet og er samtidig også et vitne til andre menneskers overganger. Disse overgangene preger oss, og vi har et valg om hvordan vi velger å møte nye faser i livet.

Hvordan møte livets mange overganger?

Vi kan bruke mye krefter og energi på å prøve å stå imot og kanskje fornekte? Når vi fornekter stenger vi av, og blokkerer livskraften gjennom våre strategier for kontroll av tanker og følelser. Det tapper oss for energi. Livskraften renner ut av oss som vannet i et badekar og etterlater oss tomme og med en konstant følelse av mangel. 

Å akseptere livet som det er

Alternativt kan vi velge å samtykke. Å samtykke handler mye om å forholde seg til nye faser i livet med større aksept og et åpent og ikke dømmende sinn. Det handler mye om å gi slipp på kontrollen og akseptere livet fremfor å kontrollere det.  Å samtykke kan også sammenlignes med å gi seg hen. Det er som om vi bevisst velger å flyte medstrøms i møte med det som er, framfor slik vi ønsker at livet skal være.

Når yoga blir en praksis din sjel har lengtet etter

Aksept og gi slipp er holdninger som vi øver på når vi går på yoga matten. Når dette integreres i øvelsene på matten kan yoga bli en praksis sjelen din har lengtet etter. For når vi lærer oss å flyte med livet fremfor å streve imot, kommer vi i en dypere kontakt med kroppens egen visdom. Da kan disse overgangene oppleves som en viktig transformasjon og gjøre oss til et helere menneske,  en som våger å leve livet fullt og helt. Resultatet kan være at vi gjenoppdager vår vitalitet og finner tilbake til en større balanse i vårt eget liv.

«Reconnect, revitalise and rediscover»

Dersom vi har en tendens til kun å være lykkelig så lenge livet oppfører seg på våre premisser, er det kanskje tid til å lese bruksanvisningen igjen, og sette av tid og rom til å rekalibrere? For til denne oppgaven trenger vi både forståelsen og gjenkjennelsen av at vi ikke er tankene og følelsene i sinnet. Vi trenger forståelsen av at de er objekter av opplevelser. I det øyeblikket vi henger fast i dem og ikke lar dem passere forbi stenger vi av. Vi blokkerer livskraften gjennom våre strategier for kontroll av vår erfaring og våre omgivelser.

Så for deg som ønsker et felleskap og noen å øve sammen med fremover, håper jeg vi sees på en bevisstgjørende yogahelg. For yoga og meditasjon er en praksis for livet, hvor vi blant annet øver oss på å gjenkjenne sinnets tendens til å identifisere seg med våre tanker og følelser. Det er også en praksis hvor vi får en direkte opplevelse med at alle erfaringer er forbigående, og at det å prøve å kontrollere våre erfaringer er til ingen nytte. I denne oppdagelsen ligger kilden til å gjenfinne vår livskraft og vitalitet. 

les mer

Jeg lot meg forføre av applausen

«Trå varsomt i møte med et lite menneske, så det ikke er deg selv og dine drømmer som du ser» – ( eget sitat)

Som ung jente danset jeg klassisk ballett hos en av Bergens dyktige klassiske ballerinaer, Marcella Eriksen. Å som jeg elsket å danse. Når pianoet spilte opp til dans, opplevde jeg at kroppen sitret etter bevegelse. I dansen opplevde jeg at tid og sted ble borte. Jeg var i flyt, fullt og helt nærværende, kjente rytmen kalle fram iboende bevegelser. Her var ingen forstyrrende tanker, bare en enorm sanselig glede.

Tåspiss sko ble byttet ut med piggsko

Det var ytre omstendigheter som førte meg bort fra dansen, og videre inn i friidretten. Jeg deltok på et skole stevne, og gikk først over målstreken. Ytrestyrt, som jeg allerede på den tiden var, fulgte jeg applausen og heiaropene, og veien inn i friidretten opplevdes som minste motstands vei. Der var det konkurranse mentalitet som regjerte. Lyserosa tåspiss sko og fløyelsmyk piano musikk ble byttet ut med piggsko, tidstabeller og startskudd. Sanselighet ble byttet ut med hurtighet, og alt handlet om å bli første jente over målstreken. Jeg var treningsivrig, lett på foten og enda lettere å lede, inn i en idrett som jeg var flink til.  Ropet fra mitt hjerte druknet i heiarop og gylne medaljer.

Kroppen min ga meg tydelige tilbakemeldinger om at jeg var på feil spor. Jeg mistet matlysten, spesielt før konkurransene ble jeg kvalm og uvel. Jeg følte meg som et nervøst aspeløv, men deltok likevel og gjennomførte med glans. Jeg ignorerte kroppens tydelige stemme. Fordi jeg var kun et barn, fordi jeg var et barn som ikke hadde lært å lytte til egen kropp, til egne behov, til ropet fra mitt hjerte. Derfor lot jeg meg enkelt forføre bort fra min elskede dans, der hvor jeg kjente meg så levende.

Fra «human being» til «human doing»

Jeg er ikke alene om å ha blitt forført. Kanskje har du opplevd noe av det samme? Forført inn i et yrke som noen andre ønsket for deg? Forført inn på et spor, og til å leve et liv som ikke føltes som ditt. Det er fort gjort i et ytrestyrt samfunn, hvor vi blir sett på bakgrunn av våre leveranser og resultat, og ikke på bakgrunn av den vi ER. Slik beveger vi oss også bort ifra et «human being» i retning mot et «human doing». Og denne bevegelsen starter i tidlig alder. Vi måles og veies på nærmest alle arenaer. På skolen, i idrett, på jobb, på fritiden, på instagram og på andre sosiale nettsted. Der finnes få arenaer hvor vi bare kan være, uten sammenligning, vurdering og prestasjon. Det rommet vi må lage selv.

Vi må selv skape et rom hvor det er godt å være

Selv øver jeg meg hver gang når jeg går på matten, og når jeg fritt beveger meg til musikkens rytmer. Jeg lar kroppen fryde seg over dansen uten å prestere. En slik uforbeholden tilstedeværelse er et sted hvor det er godt å være. Her finner jeg en indre ro, her føler jeg meg levende fra innsiden og ut, fra topp til tå. Og slik har jeg funnet tilbake til meg selv og hentet fram gamle drømmer. Det har tatt tid. Det tok meg 25 år å finne tilbake til dansen, og veien gikk via yoga.

Jeg har vinglet mang en gang, og jeg var nære på å bli forført igjen. Men fordi jeg sto stødigere denne gangen. Og fordi jeg har funnet en bedre balanse mellom det indre og det ytre, klarer jeg nå å velge med hjerte og slik finne veien hjem til meg selv.

Kanskje har du også lengtet etter dansen? Da håper jeg vi kan møtes på dansegulvet, for å danse mer, for å utforske og bli beveget.

les mer