Prosjekt tillit del 3 – om å gripe livet mens det er her

Vi lever kort og er døde fryktelig lenge. Prosjekt tillit handler derfor også om å gripe livet mens det er her, og våge kjenne på at vi er i slekt med jorda og hverandre. Med vinden og kvite sky. Neste steg på prosjekt tillit tar meg derfor på en lengre reise for å bo med nomadene langt vest i Mongolia.

Er vi rammet av en kollektiv tillits brist?

Den skal tidlig krøkes

Jeg tror vi er iferd med å rammes av en kollektiv tillits brist. Og vi kan gjerne ikke forvente annet? For vi har blitt en nyhetsnarkoman generasjon. Og vår kollektive brist får stadig næring i takt med et nyhetsbilde som de siste årene og hver time gjennom dagen har minnet oss om pandemi, krig, urettferdighet, klimakrise og en økende polarisering. Dersom vi lar media danne vårt bilde av verden, så lærer vi å møte verden og de andre med mistanke framfor tillit. Historiene vi blir fortalt er at vi bør holde oss i borgen. Når dette er blitt vår fortelling da er det på tide å se nærmere etter. Da er det på tide å undersøke hvordan vi kan skape en ny fortelling.

 

Hvordan kan vi skrive en ny fortelling?

Min reise til nomadene i Mongolia handler delvis om å omskrive fortellingen. For jeg kjenner jeg trenger en motvekt til fortellingene som jeg de siste årene har blitt fortalt. Jeg tror også vi må oppsøke flere møteplasser som minner oss på å våge livet.

Jeg føler behov for å løfte troen på at de andre vil meg vel. Jeg tror vi har behov for å kjenne på at vi er i slekt med jorda og hverandre. Med vinden og kvite sky.  Jeg tror vi trenger møteplasser som gir oss tillit til å gripe livet mens det er her.

Prosjekt tillit er mitt forsøk på å finne mening i en stadig mer kaotisk verden. Som en motvekt til fortellingen vi de siste årene har blitt fortalt, har jeg bestemt meg for å styrke tilliten til verden der ute. Dette er noe av grunnen til at jeg har valgt å tilbringe sommeren sammen med nomadene i Mongolia.

Jeg skal delta på en kulturreise hvor jeg skal investere i det lokale fellesskapet ved å lære engelsk til ungdommene i det nomadiske samfunnet.

Tillit til å bli del av et nytt fellesskap

Som i resten av verden blir også nomadene i Mongolia fortrengt til fordel for andre og sterkere interesser. For at nomadene bedre skal kunne tilpasse seg en verden i stadig endring har de behov for å lære seg engelsk. Med bedre kunnskap i engelsk, kan det bidra til å skape en ny generasjon nomader som historie fortellere. Slik at de i fremtiden kan ta imot flere turister og dele sin unike historie og kultur videre. Jeg ser fram til å lære å leve tettere på naturen og til å bidra til bevaring av den viktige nomadiske kulturen. Og jeg håper du vil følge med på reisen.

les mer

Prosjekt tillit del 2 – hva hindrer oss å leve modig

Da jeg ble voksen kjente jeg ikke meg selv helt igjen. Jeg havnet inn i en virkelighet med diagnoser, sykdom, behandling, død, pandemi, parterapi, økonomisk svindel og jobb usikkerhet. Det ble plutselig et overveldende møte med livet, hvor tilliten brast på så mange arenaer på samme tid. I møte med bristen så krympet jeg. Når vi krymper, da er det på tide å hente fram forstørrelsesglasset. Da er det tid for å se nærmere på hva som hindrer oss fra å leve livet modig.

Prosjekt tillit er mitt forstørrelsesglass

Et prosjektet som handler om å våge livet, slik at jeg ikke ender opp med bare å ha besøkt denne verden. Det handler om å oppdage det som hindrer meg i å leve livet med større tillit.

Ylva, den perfekte Klemsbu vakt

Min ekspedisjon til Finse førte meg videre til hytten Klemsbu. Klemsbu er hotell Finse sin egen hytte, som ligger 1600 moh. Den er uten innlagt strøm og vann, og er et populært turmål. Her skulle jeg i løpet av helgen være Klemsbu vakt og selge vafler sammen med gode venner. Nå var det onsdag, og jeg var alene på vei opp mot hytten. Sekken var altfor tung, og med det begynte mine indre demoner å danse tvilens dans; hva om nøkkelen til hytten ikke var de rette? Hotellets ansatte hadde hatt mye å klargjøre for helgens Skarverenn. Hadde de ikke virket noe usikker på nøkkel settet da de leverte dem fra seg? Kanskje hadde jeg fått utlevert feile nøkler?

Igjen viste det seg at jeg bekymret meg unødig. Nøklene passet, og da jeg kom inn i hytten viste temperaturen inne i stuen 4 grader. Å være alene på en hytte i 1600 meters høyde, fikk meg til å føle på sårbarhet, og de indre demonen ble med inn på hytta, selv uten invitasjon. Hva om det skulle begynne å brenne midt på natten? Med temperatur ute på -20 grader og 5 km fra nærmeste nabo, så følte jeg meg med ett ganske alene. Dette preget mine tanker. Jeg innså fort at de indre demonene var dårlig selskap. Jeg hadde jo selv valgt å være alene i fjellheimen noen dager. Med de ubedte gjestene kastet på dør, slo jeg meg til ro med at det helst vil gå bra. Jeg klarte å nyte alenetiden, men så også fram til å møte mine venner neste dag. Utslitt etter en tung tur opp, sov jeg godt gjennom natten med hunden Ylva ved min side.

Å føle seg redd er normalt på oppdagelses ferd

Jeg tror alle oppdagere er fundamentalt redde. Angsten for ikke å nå fram til målet. Angsten for om været vil sette en stopper for ekspedisjonen. Angst for at utstyret ikke vil fungere som planlagt.
Det er viktig å ikke glemme at vi alle er oppdagere på vår egen livsvei. Når vi beveger oss i ukjent terreng kan det være nyttig å minne seg på Søren Kierkegaards kloke ordtak; « Å våge er er å miste fotfeste en stund. Å ikke våge er å miste seg selv». Det handler blant annet om å være godt forberedt. Det handler også om å kunne møte og lande de negative tankene, som kan ødelegge enhver ekspedisjon; dette greier jeg ikke, dette vil aldri gå bra. Det krever mye hardt arbeid for ikke å slippe disse tanken til. Det gjelder å gå inn å ta kontroll på de indre demonene, fremfor at de kontrollerer deg. Jo før jo bedre.
Disse tankene dukker gjerne opp allerede i planleggings fasen, og da er det fort gjort å bli forført av komforten. Å finne bekvemme unnskyldninger som at tidpunktet er feil, at været er ikke godt nok, at kunnskapen må styrkes, at utstyret må fornyes. Kanskje handler disse unnskyldningene om at vi rett og slett ikke lever modig nok? At vi for sjelden beveger oss utenfor borgen og utfordrer komfortsonen?

Jeg tror vårt kontrollbehov forminsker livet

Jeg kan kjenne meg redd både titt og ofte. For jeg øver meg på å leve modig, og oppsøker derfor redselen. Noen ganger handler det om fysiske utfordringer, som min micro ekspedisjon på Finse. Andre ganger handler det om noe helt annet, som å sprenge min sjenanse vekk. Når redselen er nær, da vet jeg at jeg er på rett vei. Behovet for å utforske og ønske om å utvikle meg overgår redselen. Det er da jeg opplever at blodet bruser, og jeg kjenner meg levende fra innsiden ut.
Det å alltid skulle ha kontroll, det å leve kalkulert og gjennomtenkt det tror jeg ikke lenger på.
Det jeg tror på er at vårt kontrollbehov forminsker livet. Frykten for det ukjente får oss til å leve fornuftig og klokt, time etter time, dag etter dag. Til slutt reiser vi aldri noe sted, uten å ta med termometer, varmeflaske, regnfrakk og fallskjerm. Å våge livet handler om å forlate borgen, å reise med mindre baggasje og tro på at det helst går bra. Øvelse gjør mester. La oss leve modig, og la oss heie på hverandre underveis.

les mer

Prosjekt tillit del 1 – hvordan få øye på det som hindrer meg å leve fullt og helt?

Prosjekt tillit –  hvordan få øye på det som hindrer meg å leve fullt og helt?

Det sies at livet er en skole, at vi er her i verden for å lære. Jeg har lært meg en hel del om livet som jeg gjerne skulle vært foruten. Men en av de tingene jeg kan utpeke som livslærdom, er viktigheten av iblant å bli komfortabel med det ukomfortable og utforske tvilen.

En stille kald natt på Finse

Prosjekt tillit handler blant annet om dette. Det handler om å våge verden. Det handler om å minne meg selv om at : du har bare ett liv, lev det, og gjør det nå. Det er dette som får Ronja Røverdatter til å forlate borgen og prøve seg på egen hånd. Det er dette som får meg til å ta spontane avstikkere fra den fastlagte reiseruten, til å oppsøke naturen og utfordre tvilen som har kommet snikende, og økt på de siste årene.

En micro ekspedisjon til Finse og møte med mine indre demoner

Prosjekt tillit sparket i gang en liten ekspedisjon til Finse. Planen var å tilbringe 2 netter i telt sammen med hunden min Ylva. På vei til teltplassen fikk jeg god tid til å bli bedre kjent med mine indre demoner; Var jeg godt nok forberedt for denne turen? 

Når termometeret viser – 14 om natten så er det viktig at utstyret er på plass. Jeg var blant annet usikker på om teltet mitt, som er 29 år gammelt og innkjøpt for en rundtur i Patagonia i 1996, fortsatt ville fungere?  

Ylva min trofaste turvenn

Jeg testet teltet på plenen før avreise, men med en ivrig hund som vil inn i teltet på kveldstid, så jeg for meg at teltduken lett kunne rivne. Når teltet var oppe var det tid for å bekymre seg om gassbrenneren ville fungere?  Ville jeg få varmet meg mat og drikke, eller måtte jeg gå sulten til sengs? Det viste seg at jeg bekymret meg for de feile tingene. Både telt og gassbrenner fungerte perfekt, men soveposen var i kaldeste laget. Den hadde komfortsone på 0 grader, og når gradestokken viste – 11 på morgenen med sol og vindstille, så ble det en natt med lite søvn. Jeg endret derfor plan for neste natt, som var meldt noen grader kaldere.

Prosjekt tillit handler også om å bevege meg utforbi komforsonen

Tillitsbristen kommer til overflaten

Jeg var godt fornøyd med starten av min ekspedisjon. Finse ønsket meg velkommen i strålende solskinn og jeg var allerede blitt bedre kjent med min tillitsbrist. Ønsket med prosjekt tillit er jo nettopp å oppdage hvordan tvilen og mine indre demoner preger mitt liv og hvordan dette kan holde meg tilbake? Og tvilen blir mer synlig når jeg beveger meg utenfor min komforsone og utforsker det ukomfortable. Derfor ønsker jeg å fortsette med det. Jeg vil ta flere sjangser. Jeg vil bestige flere fjell og svømme flere elver. Jeg vil forlate borgen og prøve meg på egen hånd. Jeg vil våge verden.

les mer

Hvordan kan du føle deg som en fullkommen helhet?

Yoga utført med bevisst nærvær er en effektiv måte å bli bedre kjent med deg selv på. Det er også en anledning til å oppleve deg selv som en fullkommen helhet, uansett din fysiske tilstand og likegyldig hvor god formen din er.

Det bevisste nærværet er helt essensielt når vi praktiserer yoga, men det er ofte oversett. Det er lite rom for omsorg rundt vår væren i den kroppsorienterte treningen og vårt prestasjonsorienterte samfunn. Fra vi var ganske små, har vi lært å tillegge det å gjøre større verdi enn det å bare være. 

De fleste av oss trenger å få lov å gå fra gjøre modus til være modus. Det er nesten som om vi trenger en invitasjon inn i et rom forbeholdt de få. For vi har ikke lært hvordan vi skal få tilgang til væren. De fleste av oss trenger derfor litt hjelp for å finne ut av hvordan vi skal slappe av og komme inn i den, og hvordan vi skal få en mer stabil kontakt med denne tilstanden.

Hvordan kan vi gi væren den plassen den fortjener?

For å finne frem til og få kontakt med vår væren er vi nødt til å øve oss i å lære og mobilisere oppmerksomheten vår og nærværet vårt under trening. Yoga og meditasjon er vår arena for å øve på dette, og det er dette vi øver på når vi drar på yogahelg. Her får vi god tid til å erfare værentilstanden over tid. Det er gjennom erfaring vi lærer best. For når du opplever væren i egen kropp, så blir den lettere tilgjengelig neste gang du søker tilbake. 

Det handler om å la nærværs trening bli en del av livet ditt, på lik linje med å spise, sove og jobbe. Du holder treningen ved like ved å sette av tid til å være, til ikke handling, uansett hvor du er og hva som foregår i livet ditt. Øvelse gjør mester og jeg heier på deg. Jeg håper vi sees på matten snart, så vi kan øve sammen. 

Juice oppskrift

Yoga er en helhetlig praksis, og vi ønsker derfor i større grad å være bevisst på hva vi spiser og drikker. Jeg er utdannet juice terapeut og liker å inkludere juice i mine arrangement. For dere som spurte meg om juice oppskriften ifra «Yoga som en livspraksis» så deler jeg den her: 

Morgen detox (rekker til 2-3 personer)

3 epler, 1/3 sitron, 3 cm ingefær, 3 cm agurk, 3 cm grønn squash, 1/2 stangselleri, 1 håndfull spinat 

les mer

Hvordan kan vi frigjøre kroppens naturlige vitalitet?

Kilden til vår vitalitet

«Everything that arises will also pass away»

De fleste erfarer hvordan livet er en øvelse i stadige overganger. Vi møter overganger i naturen rundt oss, gjennom ulike årstider. Vi opplever kroppens overganger fra barn, via ungdoms år til voksen, og vi går igjennom overgangsalder. Vi møter overganger i arbeidsliv, i samfunnet og er samtidig også et vitne til andre menneskers overganger. Disse overgangene preger oss, og vi har et valg om hvordan vi velger å møte nye faser i livet.

Hvordan møte livets mange overganger?

Vi kan bruke mye krefter og energi på å prøve å stå imot og kanskje fornekte? Når vi fornekter stenger vi av, og blokkerer livskraften gjennom våre strategier for kontroll av tanker og følelser. Det tapper oss for energi. Livskraften renner ut av oss som vannet i et badekar og etterlater oss tomme og med en konstant følelse av mangel. 

Å akseptere livet som det er

Alternativt kan vi velge å samtykke. Å samtykke handler mye om å forholde seg til nye faser i livet med større aksept og et åpent og ikke dømmende sinn. Det handler mye om å gi slipp på kontrollen og akseptere livet fremfor å kontrollere det.  Å samtykke kan også sammenlignes med å gi seg hen. Det er som om vi bevisst velger å flyte medstrøms i møte med det som er, framfor slik vi ønsker at livet skal være.

Når yoga blir en praksis din sjel har lengtet etter

Aksept og gi slipp er holdninger som vi øver på når vi går på yoga matten. Når dette integreres i øvelsene på matten kan yoga bli en praksis sjelen din har lengtet etter. For når vi lærer oss å flyte med livet fremfor å streve imot, kommer vi i en dypere kontakt med kroppens egen visdom. Da kan disse overgangene oppleves som en viktig transformasjon og gjøre oss til et helere menneske,  en som våger å leve livet fullt og helt. Resultatet kan være at vi gjenoppdager vår vitalitet og finner tilbake til en større balanse i vårt eget liv.

«Reconnect, revitalise and rediscover»

Dersom vi har en tendens til kun å være lykkelig så lenge livet oppfører seg på våre premisser, er det kanskje tid til å lese bruksanvisningen igjen, og sette av tid og rom til å rekalibrere? For til denne oppgaven trenger vi både forståelsen og gjenkjennelsen av at vi ikke er tankene og følelsene i sinnet. Vi trenger forståelsen av at de er objekter av opplevelser. I det øyeblikket vi henger fast i dem og ikke lar dem passere forbi stenger vi av. Vi blokkerer livskraften gjennom våre strategier for kontroll av vår erfaring og våre omgivelser.

Så for deg som ønsker et felleskap og noen å øve sammen med fremover, håper jeg vi sees på en bevisstgjørende yogahelg. For yoga og meditasjon er en praksis for livet, hvor vi blant annet øver oss på å gjenkjenne sinnets tendens til å identifisere seg med våre tanker og følelser. Det er også en praksis hvor vi får en direkte opplevelse med at alle erfaringer er forbigående, og at det å prøve å kontrollere våre erfaringer er til ingen nytte. I denne oppdagelsen ligger kilden til å gjenfinne vår livskraft og vitalitet. 

les mer

Er du kjent med verdien av å øve på takknemlighetens kunst?

Verdien av å øve på takknemlighetens kunst?

» Acknowledging the good that you already have in your life is the foundation for all abundance» – Eckhart Tolle

Etter nesten 7 ukers opphold på Bali har vi etterhvert blitt bedre kjent med den Balinesiske kulturen, og fått et nært innblikk i dagliglivet her på øyen. Det som kjennetegner kulturen er blant annet de daglige ofringene, Canang Sari. Canang Sari utføres daglig og brukes av balineserne for å uttrykke sin takknemlighet og ære til livets skapere.

Denne ofringen er synlig som seremonier i gatebildet, men den preger også balineserne og kulturen på et annet vis.  Dette merker vi som gjester landet. Balineserne er iboende vennlige. De møter oss tilreisende med et smil og en vennlighet som jeg opplever som helt Takknemelighetens kunstenestående. I de minste menneskemøter oppstår det dermed en helt spesiell harmoni, som kjennes som en behagelig energi. Jeg opplever derfor at dette er et sted hvor det er uvanlig godt å være meg. Og jeg tror derfor at dette er en av årsakene til at jeg til stadig vender tilbake til denne plassen.

De tre årsakene til velvære

Vår lokale venn Alejandra uttrykker den balinesiske livsfilofien slik: De har en klar visjon for verden og har åpnet øynene mine for et nytt perspektiv på livet med sin filosofi om Tri Hita Karana ( de tre årsakene til velvære). Tri Hita Karana ser etter det harmoniske forholdet mellom menneske og menneske, menneske og natur og menneske og gud. Dette fokuset på harmoni strekker seg til naturen og livets usynlige krefter, slik som å opprettholde balansen mellom den fysiske (det synlige) og den åndelige (den usynlige) verdenen.

Hvor takknemlig er du?

Jeg kjenner hvordan den åpenhjertede måten balineserne omfavner livet på, hvordan de uttrykker sin ærbødighet og takknemlighet hver dag inspirerer meg. Jeg har derfor startet en daglig takknemlighets praksis: Før jeg tar kveld reflekterer jeg over og skriver ned 3 grunner for hva jeg er takknemlig for i løpet av dagen. Forskning viser nemlig at takknemlige mennesker er glade mennesker.  Kanskje du lurer på hvor takknemlig du er? Dersom du ønsker å undersøke dette og finne ut hvordan du kan fremme og øve på takknemelighetens kunst så kan du ta en takknemlighets quiz.

les mer

Drømmer tar form først idet man tar et skritt i drømmens retning

Drømmer tar form først idet man tar et skritt
i drømmens retning

Hva kan få deg til å ligge våken om nettene? Hva føles virkelig meningsfullt for deg? 

Det er ikke uvanlig for oss å la drømmer bli liggende, at vi aldri setter de ut i livet. Det er leit. Det å lytte etter den svake hviskingen som altfor lenge har blitt kvalt i mylderet av daglige gjøremål, er verd å lage rom for. Tenk om denne høsten kan bli en vår for dine drømmer? Tenk om du denne høsten kommer til å gli inn på en sidevei som du ikke visste om?

Hvor vil du se deg selv om ti eller tjue år?

Jeg tror det er et stor poeng å tørre å trekke de lange linjene og spørre seg hvor man gjerne vil se seg selv om ti eller tjue år. Så trenger selvsagt ikke alt bli slik man drømmer om, men ved å legge en reiserute, gir man i det minste seg selv en sjanse til å komme dit man vil. Drømmer

Selv har jeg forlatt den opptråkkede hverdagsstien min denne høsten og omsider fulgt en av mine gamle drømmer. Jeg har hentet fram danseskoene igjen og fordyper meg nå i dans. Nylig kom jeg hjem ifra Mallorca etter en fantastisk uke på SuryaSoul danse utdanning. Jeg har også startet på Danse- og bevegelses- terapi. Her utforsker jeg bevissthet til kropp og psyke gjennom bevegelse. Her lærer jeg å bruke dans som terapeutisk verktøy. At jeg nå har fulgt en gammel drøm gir gjenklang i hele min kropp. Jeg opplever det nærmest som en ungdoms forelskelse; energien min er løftet, kreativiteten blomstrer, og gleden over å være tilbake i dansens frodige landskap får hjerte mitt til å slå en trippel salto. 

Jeg har ikke tenkt å legge yogamatten på hyllen. Jeg ønsker helt enkelt å utforske bevegelse, jeg ønsker å løfte opp bevegelses gleden, både i mitt eget liv og kanskje inspirere andre til å gjøre det samme.

Drømmer er en form for energi, en kraft i bevegelse

Så lenge vi bærer på en drøm i hjertet vårt, mister vi ikke betydningen av å leve. For drømmer er en form for energi, en kraft i bevegelse. Derfor burde vi bli flinkere til å sette lys på hverandres lengsler, drivkrefter og visjoner. Derfor burde vi oftere spørre hverandre: Hva drømmer du om ?

Det skjer nemlig noe med drømmene våre når vil løfter de opp i oppmerksomhetens lys. Kanskje det er det som skal til for at dører skal åpne seg og våre drømmer skal slå rot.
Jeg håper vi møtes til nærværspraksis fremover, for å utforske drømmer, kanskje danse litt, og at vi sammen kan styrke bevegelses gleden.

les mer

Jeg lot meg forføre av applausen

Jeg lot meg forføre av applausen

«Trå varsomt i møte med et lite menneske, så det ikke er deg selv og dine drømmer som du ser» – ( eget sitat)

Som ung jente danset jeg klassisk ballett hos en av Bergens dyktige klassiske ballerinaer, Marcella Eriksen. Å som jeg elsket å danse. Når pianoet spilte opp til dans, opplevde jeg at kroppen sitret etter bevegelse. I dansen opplevde jeg at tid og sted ble borte. Jeg var i flyt, fullt og helt nærværende, kjente rytmen kalle fram iboende bevegelser. Her var ingen forstyrrende tanker, bare en enorm sanselig glede.

Tåspiss sko ble byttet ut med piggsko

Det var ytre omstendigheter som førte meg bort fra dansen, og videre inn i friidretten. Jeg deltok på et skole stevne, og gikk først over målstreken. Ytrestyrt, som jeg allerede på den tiden var, fulgte jeg applausen og heiaropene, og veien inn i friidretten opplevdes som minste motstands vei. Der var det konkurranse mentalitet som regjerte. Lyserosa tåspiss sko og fløyelsmyk piano musikk ble byttet ut med piggsko, tidstabeller og startskudd. Sanselighet ble byttet ut med hurtighet, og alt handlet om å bli første jente over målstreken. Jeg var treningsivrig, lett på foten og enda lettere å lede, inn i en idrett som jeg var flink til.  Ropet fra mitt hjerte druknet i heiarop og gylne medaljer.

Kroppen min ga meg tydelige tilbakemeldinger om at jeg var på feil spor. Jeg mistet matlysten, spesielt før konkurransene ble jeg kvalm og uvel. Jeg følte meg som et nervøst aspeløv, men deltok likevel og gjennomførte med glans. Jeg ignorerte kroppens tydelige stemme. Fordi jeg var kun et barn, fordi jeg var et barn som ikke hadde lært å lytte til egen kropp, til egne behov, til ropet fra mitt hjerte. Derfor lot jeg meg enkelt forføre bort fra min elskede dans, der hvor jeg kjente meg så levende.

Fra «human being» til «human doing»

Jeg er ikke alene om å ha blitt forført. Kanskje har du opplevd noe av det samme? Forført inn i et yrke som noen andre ønsket for deg? Forført inn på et spor, og til å leve et liv som ikke føltes som ditt. Det er fort gjort i et ytrestyrt samfunn, hvor vi blir sett på bakgrunn av våre leveranser og resultat, og ikke på bakgrunn av den vi ER. Slik beveger vi oss også bort ifra et «human being» i retning mot et «human doing». Og denne bevegelsen starter i tidlig alder. Vi måles og veies på nærmest alle arenaer. På skolen, i idrett, på jobb, på fritiden, på instagram og på andre sosiale nettsted. Der finnes få arenaer hvor vi bare kan være, uten sammenligning, vurdering og prestasjon. Det rommet vi må lage selv.

Vi må selv skape et rom hvor det er godt å være

Selv øver jeg meg hver gang når jeg går på matten, og når jeg fritt beveger meg til musikkens rytmer. Jeg lar kroppen fryde seg over dansen uten å prestere. En slik uforbeholden tilstedeværelse er et sted hvor det er godt å være. Her finner jeg en indre ro, her føler jeg meg levende fra innsiden og ut, fra topp til tå. Og slik har jeg funnet tilbake til meg selv og hentet fram gamle drømmer. Det har tatt tid. Det tok meg 25 år å finne tilbake til dansen, og veien gikk via yoga.

Jeg har vinglet mang en gang, og jeg var nære på å bli forført igjen. Men fordi jeg sto stødigere denne gangen. Og fordi jeg har funnet en bedre balanse mellom det indre og det ytre, klarer jeg nå å velge med hjerte og slik finne veien hjem til meg selv.

Kanskje har du også lengtet etter dansen? Da håper jeg vi kan møtes på dansegulvet, for å danse mer, for å utforske og bli beveget.

les mer

Når tiden er knapp

Når tiden er knapp

Rent teknisk har naturligvis alle mennesker like mye tid, likevel oppleves det ikke slik.

Når jeg veileder i stressmestring og oppmerksomt nærvær så handler det ofte om tid, og mangel på dette. Tid er en konstant som vi alle har like mye av i løpet av et døgn. Fra tid til annen er det fornuftig å se nærmere på hva vi putter inn i døgnets timer. Men vel så viktig er det å se litt nærmere på vårt forhold til den tiden som vi har. Med en styrket tilstedeværelse vil man kunne bli mer oppmerksom på og bli bedre kjent med dette forholdet. For det skjer noe med vårt forhold til tid og hvordan vi opplever den, når vi beveger oss i retning av å leve mer i nuet.

Når livet leves på autopilot så krymper vi verden

Når livet leves ubevisst og på autopilot, så krymper vi verden både for oss selv og andre. Til slutt tror vi at det er sånn det er, og for sent går det opp for en at man har vært fartsblind, og all den tiden man har mistet, alle menneskemøtene man har gått glipp av, fordi man var mentalt et annet sted. Jeg levde slik selv,  i mange år, og jeg går definitivt aldri tilbake. For livet er altfor dyrebart til det. Derfor velger jeg, helt bevisst, å starte dagen min med nærvær i det jeg våkner. Ofte tar jeg noen oppmerksomme pust før jeg hopper ut av sengen og inn i resten av dagen. Denne enkle, og uformelle nærværs øvelsen, gjør noe med hvordan jeg møter resten av dagen. For det er slik det er: «how you start your day is how you live your day. How you live your day is how you live your life». Poenget er at vi formes av det vi gjør, ikke av det vi tenker at vi burde gjøre. Handlingen er viktigere enn tanken, fordi handlingen former oss og gjør noe med oss.

Jeg liker ikke å leve bevisst

Jeg hørte nylig en bekjent som utalte: «Jeg liker ikke mindfulness!» Jeg ble først stille og stående noe undrende til dette utsagnet. Det skyldes muligens en yrkes skade? For sagt med andre ord er det det samme som å si at: «Jeg liker ikke å leve bevisst». Jeg tror det er ytterst få mennesker på denne planeten som ikke ønsker å leve bevisst. Når noen uttaler seg slik skyldes det kanskje en misoppfatning av hva mindfulness egentlig er?

Gripe øyeblikket

Mindfulness utvider øyeblikket

Mindfulness er verken merkverdig eller mystisk, og det krever heller ikke at du må sitte i en spesiell stilling. Alt som kreves for å praktisere mindfulness er din oppmerksomhet. For det handler helt enkelt om å øve seg på å leve bevisst her i nåtid. Det handler om å våkne opp til dette livet, denne ene sjansen som vi har.  Å leve bevisst er et valg som vi tar. Ikke kun en gang, men hver dag, og flere ganger for dagen. Faktisk så ofte som mulig, og helst øyeblikk for øyeblikk.

Øvelse gjør mester og på sikt så gjør det noe med vår opplevelse av tid. Det er som om forholdet til tid endres, det kan nærmest oppleves som om vi utvider øyeblikket, eller sagt med andre ord, som om vi får mer tid. Fordi plutselig så vil små øyeblikk, som kanskje tidligere gikk deg ubemerket forbi, bli fylt med muligheter, oppdagelser og små øyeblikk av glede. Slik kan en helt ordinær tur ut med dagens søppel faktisk fylle meg med noe godt. For det er alltid mer å oppdage i det rundt oss enn det vi først er oppmerksomme på. Det er blant annet derfor vi øver med et nybegynner sinn. For det gjør noe med hvordan vi ser, hva vi oppdager, hva vi erfarer. Det er bare å prøve selv.

Når livene våre berører hverandre

Når vi velger å leve bevisst så påvirker det også våre daglige møter. For det er alltid mer å oppdage i den andre enn hva vi har sett hittil. Med en styrket oppmerksomhets muskel så kan vi, i møte med et annet menneske, for alvor og helt på ordentlig, vise interesse, stå stille lenge nok til at livene våre berører hverandre, sørge for å være der, i samtalen, samtidig. Kanskje er dette naturlig for deg? Kanskje er du blant dem som velger å la ethvert møte få din fulle og hele oppmerksomhet? Mange derimot oppleves kun å være fysisk tilstede men mentalt en helt annen plass. Andre lar den innkommende telefonsamtalen hoppe framover i køen, eller raskt bare sjekker mobilmeldingen idet den tikker inn.  Selv om vi ikke ønsker å innrømme det har vi muligens alle vært innom der noen ganger?

Men spesielt i dag, med dagens Covid-19 restriksjoner, så er en fysisk samtale, ansikt til ansikt, altfor dyrebar for den slags. For det er i øyeblikket av samtidighet at de gode menneskemøtene skjer. Et slikt møte kan være langstidsvirkende, sitte i, og føles i kroppen lenge etter at det fysiske møtet er oppløst. Så husk på det, neste gang du treffer et medmenneske. Et møte med nærvær krever ikke mer tid enn et møte uten nærvær. Det handler helt enkelt om et valg, å velge å gi dette medmenneske din fulle og hele oppmerksomhet. Det er dette vi øver oss på når vi mediterer.

Begynne der man er

Et grunnleggende tips for den som måtte føle det fremmed å meditere er å begynne der man er. Du trenger ikke vente til et spesielt øyeblikk, ei heller vente til du får tid. For tid er ikke noe man plutselig får, tid er noe man har.  Det handler bare om å oppdage den før den passerer forbi. Så isteden for å la tiden passere i uoppmerksomhet, kan man gripe den og velge å være i øyeblikket tilstede. Og slik lar man nærværet jobbe videre i det stille, og man vil oppdage at nærværet både er dyptgående og langtidsvirkende. Det vil påvirke vårt møte med oss selv og de som vi bryr oss om. Vi vil erfare at det alltid er mer å oppdage i den andre enn vi har sett hittil, at vi er mye mer enn vi i forbifarten klarer å være.

Så dersom du ønsker å leve bevisst kan du begynne der du er, og våge å fylle din livsrytme og din dag med nærvær, la den sette deg i bevegelse mot noe nytt, mot det du lengter etter og drømmer om. La nærværet berike dine dager. For selv i disse førjulstider kan jeg med hånden på hjerte si, at den største gaven du kan gi er ditt fulle og hele nærvær.

les mer

Slik ble jeg skammens elev

Slik ble jeg skammens elev

Skammens elevDet har vært stille fra meg og jeg har ikke blogget på måneder. Dette skyldes helt enkelt fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle si.

Når nedstengningen startet ble vi alle tvunget til en pause. Lite ante vi hvor lenge den skulle vare og hvor stor inngripen i vårt liv den ville gjøre. Jeg falt i knestående. Jeg så mitt livsverk bli knust, og jeg oppdaget hvor sårbar jeg var og hvor lite jeg hadde å lene meg mot, annet enn mine nærmeste. Jeg sto på bar bakke, og da var det fritt frem for å falle tilbake i gammelt mønster. Jeg lot den indre kritikeren få tilbake hedersplassen. Jeg ble på nytt skammens elev, og fulgte ukritisk og uoppmerksomt etter. Jeg følte på utilstrekkelighet og mistet retning. Å ha noen solide, ytre støttemurer er viktig når vi først ramler overende. Med et lite enkeltmannsforetak var jeg ikke skodd for slik et fall. Jeg trengte en sterkere støttemur og har startet byggingen av denne.

Jeg har ingen utsikt når jeg krabber


Jeg var heldig som fikk meg en vikarjobb som miljøarbeider. Som omsorgsarbeider kan jeg utgjøre en positiv forskjell i møte med mennesker som lever med ulike utfordringer. Her opplever jeg at jeg er verdsatt, og her får jeg, sist men ikke minst, en månedlig lønns utbetaling. Dette har vært viktige brikker som har styrket både den indre og den ytre grunnmuren min. Dette har hjulpet meg tilbake på bena igjen, og godt er det, for jeg har ingen utsikt når jeg krabber. Tilbake i stående har jeg på nytt stilt min retningsviser.

Jeg har brukt tid på å undersøke hva jeg vil ta med meg videre, hva jeg må endre på og hva jeg må gi slipp på. Veien vil aldri bli som før, men den vil som alltid bli til underveis, og her er du en uvurderlig støttespiller og medvandrer! Jeg er veldig ydmyk, takknemlig og godt kjent med at uten deg som kommer på mine kurs, som blir med på opplevelser, uten dine heiarop og din entusiasme så blir det en sti som må vandres i ensomhet.

Slik strekker jeg meg etter det livet jeg vil

Jeg øver meg daglig på å lytte til mitt hjerte, for dette gir meg et indre skyv til å bevege meg og vandre i retning av det jeg lengter etter. Et daglig stammeråd hjelper oss å strekke oss etter det livet vi ønsker og det livet vi vil. Jeg ønsker å leve bevisst. Derfor velger jeg videre å være skammens elev, jeg vil bli kjent med skammens ulike ansikt slik at jeg kan være der hjertet banker fort og vilt, for det er der vi hører til. Kanskje vi kan vandre sammen? 

‘How did mountains come to be so fascinating?
Because the mountains we climb are not only made up of rock and ice,
but of dreams and desires.
The mountains we climb, are mountains of the mind’

les mer