Jeg lot meg forføre av applausen

Jeg lot meg forføre av applausen

«Trå varsomt i møte med et lite menneske, så det ikke er deg selv og dine drømmer som du ser» – ( eget sitat)

Som ung jente danset jeg klassisk ballett hos en av Bergens dyktige klassiske ballerinaer, Marcella Eriksen. Å som jeg elsket å danse. Når pianoet spilte opp til dans, opplevde jeg at kroppen sitret etter bevegelse. I dansen opplevde jeg at tid og sted ble borte. Jeg var i flyt, fullt og helt nærværende, kjente rytmen kalle fram iboende bevegelser. Her var ingen forstyrrende tanker, bare en enorm sanselig glede.

Tåspiss sko ble byttet ut med piggsko

Det var ytre omstendigheter som førte meg bort fra dansen, og videre inn i friidretten. Jeg deltok på et skole stevne, og gikk først over målstreken. Ytrestyrt, som jeg allerede på den tiden var, fulgte jeg applausen og heiaropene, og veien inn i friidretten opplevdes som minste motstands vei. Der var det konkurranse mentalitet som regjerte. Lyserosa tåspiss sko og fløyelsmyk piano musikk ble byttet ut med piggsko, tidstabeller og startskudd. Sanselighet ble byttet ut med hurtighet, og alt handlet om å bli første jente over målstreken. Jeg var treningsivrig, lett på foten og enda lettere å lede, inn i en idrett som jeg var flink til.  Ropet fra mitt hjerte druknet i heiarop og gylne medaljer.

Kroppen min ga meg tydelige tilbakemeldinger om at jeg var på feil spor. Jeg mistet matlysten, spesielt før konkurransene ble jeg kvalm og uvel. Jeg følte meg som et nervøst aspeløv, men deltok likevel og gjennomførte med glans. Jeg ignorerte kroppens tydelige stemme. Fordi jeg var kun et barn, fordi jeg var et barn som ikke hadde lært å lytte til egen kropp, til egne behov, til ropet fra mitt hjerte. Derfor lot jeg meg enkelt forføre bort fra min elskede dans, der hvor jeg kjente meg så levende.

Fra «human being» til «human doing»

Jeg er ikke alene om å ha blitt forført. Kanskje har du opplevd noe av det samme? Forført inn i et yrke som noen andre ønsket for deg? Forført inn på et spor, og til å leve et liv som ikke føltes som ditt. Det er fort gjort i et ytrestyrt samfunn, hvor vi blir sett på bakgrunn av våre leveranser og resultat, og ikke på bakgrunn av den vi ER. Slik beveger vi oss også bort ifra et «human being» i retning mot et «human doing». Og denne bevegelsen starter i tidlig alder. Vi måles og veies på nærmest alle arenaer. På skolen, i idrett, på jobb, på fritiden, på instagram og på andre sosiale nettsted. Der finnes få arenaer hvor vi bare kan være, uten sammenligning, vurdering og prestasjon. Det rommet vi må lage selv.

Vi må selv skape et rom hvor det er godt å være

Selv øver jeg meg hver gang når jeg går på matten, og når jeg fritt beveger meg til musikkens rytmer. Jeg lar kroppen fryde seg over dansen uten å prestere. En slik uforbeholden tilstedeværelse er et sted hvor det er godt å være. Her finner jeg en indre ro, her føler jeg meg levende fra innsiden og ut, fra topp til tå. Og slik har jeg funnet tilbake til meg selv og hentet fram gamle drømmer. Det har tatt tid. Det tok meg 25 år å finne tilbake til dansen, og veien gikk via yoga.

Jeg har vinglet mang en gang, og jeg var nære på å bli forført igjen. Men fordi jeg sto stødigere denne gangen. Og fordi jeg har funnet en bedre balanse mellom det indre og det ytre, klarer jeg nå å velge med hjerte og slik finne veien hjem til meg selv.

Kanskje har du også lengtet etter dansen? Da håper jeg vi kan møtes på dansegulvet, for å danse mer, for å utforske og bli beveget.

les mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *