Jeg bruker yogamatten som et labratorium, på å utforske mine tankemønster og mitt handlingsmønster. Her blir jeg oppmerksom på hvor lett det er å sammenligne seg med andre, de som for eksempel kan gjøre yoga stillinger (asanas) som jeg selv ikke klarer å utføre. Jeg kjenner på ønske om å være mykere, sterkere og å ha mer kroppskontroll. Andre ganger drømmer jeg om å være yngre, og til dager hvor jeg opplevde at kroppen min hadde færre begrensninger. Hva om jeg bare hadde vært her hvor jeg er i dag for 10 år siden? Disse tankene kan føre til at jeg mister fokus på matten og ignorerer mine egne grenser, at jeg strekker meg litt for langt. Resultatet blir som oftest at jeg kjenner det som ubehag i kroppen en ukes tid eller mer. En muskel eller sene som er sår, og vonde skuldre som trenger tid for å leges. Jeg kjenner også på et savn, en indre uro og på ønsket om å endre på det som er. Men dette ubehaget og uroen i kroppen gjør meg oppmerksom på at jeg har mistet fokus. For yoga handler ikke om å kunne utføre en bestem stilling eller oppnå noe spesielt, men nettopp det å legge merke til hva som skjer i kroppen på veien dit. Øvelse gjør mester, og jeg går til matten med et friskt sinn, med full oppmerksomhet på min kropp. Jeg bruker pusten som en guide og et anker, og blir på nytt kjent med mine grenser og lytter til disse. Jeg har full oppmerksomhet på hva som skjer på min matte. Fokuset er ikke lenger på målet, men på veien dit. Framfor å sammenligne kan jeg se til andre for inspirasjon. Det er dette som er yoga for meg, og det er her jeg finner lykken og en indre ro.
